Høyre-topp oppfordrer til lovbrudd.

Igjen, er Høyres Heidi Nordby Lunde i vinden, da hun oppfordrer folk til å ta piratdrosjetjenesten Uber, og oppfordrer piratsjåførene til fortsatt lovbrudd. Norby Lunde forteller også at hun selv er bruker, av denne svarte transporttjenesten. En tjeneste som, av myndighetene, er erklært ulovlig. Det er noe spesielt når en Høyre-topp, som sitter i den lovgivende forsamlingen, oppfordrer til lovbrudd. Selv kaller hun det sivil ulydighet. Denne Høyre-toppen burde politianmeldes for oppfordring til lovbrudd.

Siden Delingsutvalget la frem sin rapport, har saken om piratdrosjevirksomhet kontra legal drosje versert i media. Høyres Heidi Nordby Lunde er en av de politikerne som ønsker å deregulere all drosjevirksomheten her i landet.

Heidi Nordby Lunde var sammen med Arbeiderpartiets Stortingsrepresentant Irene Johansen tilstede på Ubers «Sjåførmøte» i Saga Kino i Oslo, i uken som gikk.

Arbeiderpartiets representant mente der, at det var «tøysete» av politiet å avskilte Ubers piratbiler, og dermed «tøysete»å håndheve loven (Dagbladet).

Drosjevirksomhet er regulert av Yrkestransportloven. Den som mot vederlag vil drive persontransport med motorvogn må ha løyve, står det å lese i denne lovens paragraf 4. Videre står det i loven «Det same gjeld den som utfører persontransport mot vederlag på liknande måte som drosje når tilbod om transport vert retta til ålmenta på offentleg plass».

Uber regner seg som «delingsøkonomi». Men, loven vil det noe annet. Oslo-politiet har fått medhold i sin tolkning av loven, både i Tingretten og Lagmannsretten. Dermed er Uber sin virksomhet som pirattjeneste å regne.

Uansett om Arbeiderpartiet mener det er «tøysete» å håndheve loven, og selv med Høyre sin oppfordring til å bryte loven, er tjenesten ulovlig. Slike utspill fra disse representantene for den lovgivende forsamling kan gi store ringvirkninger.

Det kan føre til at alle som driver en eller annen form for piratdrosjevirksomhet, kan påberope seg støtte fra disse partiers stortingsrepresentanter, og dermed skape et anarki.

Hva med andre grupper i samfunnet som driver med varer eller tjenester som er regulert, som for eksempel skjenkesteder? Er det sivil ulydighet å selge sprit uten løyve?

Det som jeg finner litt underlig med Nordby Lundes utspill, er at partiet Høyre sitter helt stille i båten, eller stikker hodet i sanden, når det gjelder disse utspillene mot drosjenæringen. Arbeiderpartiet likeså.

Det kan tyde på at disse partiene stilletiene godtar disse representantenes utspill, mot drosjenæringen. Det er tross alt valgår. Jeg vet ikke om jeg skal tolke denne øredøvende stillheten som en støtte til dereguleringen av drosjene, med de samfunnsmessige konsekvenser det medfører.

I og med at Stortingsrepresentanten fra Ap mener det er «tøysete» av politiet å håndheve loven mot piratene, mener vel hun at det er like «tøysete», av drosjenæringen, å betale skatter og avgifter, samt følge de reguleringene som lover og forskrifter tilsier. Som for eksempel, innbetaling av moms, «den årlige «kontingenten» til Justervesenet, den årlige EU-kontrollen av bilene, utslippskravene til drosjene, kjøreplikten og ellers alle lover regler og paragrafer drosjenæringen er underlagt?

Det Høyres representant for den lovgivende forsamlingen her sier, å oppfordre til ulovligheter, kan virke som oppvigleri, all den tid det er å egge til opprør, ulydighet mot lovlig myndighet.

Når hun oppfordrer til dette lovbruddet, og oppfordrer til kjøp av ulovlige tjenester, og oppfordrer til piratdrosjevirksomheten, er det ikke hun som risikerer mest. De som er så dum å følge hennes oppfordring risikerer å få bilen avskiltet, store bøter og tap av førerkort.

I år er det valgår. September går vi til valgurnene, med våre stemmesedler. Siden det er valgår, hadde jeg forventet for en stund siden, at Høyre og Arbeiderpartiet hadde offentlig gått ut med en avklaring hva de mener, og fremmer partiets offisielle politikk i denne saken. Ved disse partienes stillesitting og taushet, tolker jeg det dit hen at de har sine respektive partiers velsignelse til disse utspillene.

Nei! Vi, folket, glemmer ikke. Drosjenæringen sysselsetter om lag 16 000 personer. Med venner, kjente, familie fjern og nær, er faktisk drosjenæringen en maktfaktor opp mot et valg. Det bør disse partiene nøye tenke over. Det er stemmer nok, om alle står samlet, til å utgjøre en forskjell.

Jeg er også av den formening at Drosjenæringen bør politianmelde Heidi Norby Lunde for oppfordring til lovbrudd. Ikke bare for lovbrudd mot Yrkestransportloven, men også for å oppildne til sivil ulydighet.

Jeg mener også at Drosjenæringen må kreve et klart svar fra disse partiene om deres representanter, representerer partenes standpunkt.

I mitt stille sinn, tenker jeg hva i all videste verden har drosjenæringen gjort galt mot disse personene og partiene, når de kjemper en så innbitt kamp for å ødelegge næringen?

Hvordan tenker disse partiene, og deres representanter, at Uber og andre aktører vil ta det samfunnsansvaret som drosjenæringen i alle år, har påtatt seg, og som ikke er lovpålagt?

Det som også er interessant, er om de forskjellige partiene er med på Regjeringens definisjon av delingsøkonomien, som er fremsatt i endring av Yrkestransportloven.

I forslag til lovendring heter det: » Det vil ikkje vere krav til løyve når den som rår over ein personbil tek med seg folk som har sammenfallande transportbehov som sjåføren sjølv, og vederlaget for transporten ikkje overstig kostnadene ved transporten fordelt mellom dei som er i bilen»(min utheving).

Denne lovteksten, gir politi- og påtale myndighet et nytt verktøy i bruken mot piratvirksomhet, dersom de ønsker å gjøre jobben sin, vel å merke.

Jeg venter i spenning på hvordan lov- og ordenpartiet Høyre, og Ap stiller seg til disse representantene. Er de bare noen løse kanoner, eller er de bare noen moralske brister i deres parti? Venter i spenning på hvordan disse partiene ser på et fremtidig samfunn. Totalt styrt av Appèr? Løsarbeidersamfunn?

Jeg venter også i spenning på hvordan Høyre håndterer en representant som til de grader undergraver lover og regler, ved å oppfordre til lovbrudd.

Spenningen blir vel utløst når juristene i Taxi-forbundet får spisset sine blyanter og skriver en anmeldelse, da må vel partiene uttale seg om hvordan de stiller seg til Uber og lignende piratvirksomheter.

 

Regulær Taxi eller Uber ?

I Dagbladet i går 09.02.17, skriver Stortingsrepresentanten fra Høyre, Heidi Nordby Lunde, et innlegg  «Ja til mer regulering- men etter Uber-modellen?». Egentlig vet jeg ikke hvor denne Lunde vil, med dette innlegget, annet enn å påpeke Ubers viderverdigheter. Hele innlegget er faktisk gjennomsyret av en viss naivitet og i verste fall kunnskapsløshet om hvordan drosjenæringen i sin helhet fungerer.

At Heidi Norby Lunde fikk en «torn i siden» på drosjenæringen, da hun som ung jente på 90-tallet stod i telefonkø til drosjeselskapene i Rikshovedstaden, er bare å beklage.

Det som også er beklagelig, er at hun er så langsint, på drosjeselskapene, at hun ikke har sett den utviklingen næringen har hatt fra 90- tallet og frem til i dag.

Jeg er dessverre ikke i stand til å se hva Uber kan tilby, som ikke regulære drosje-selskaper kan tilby.

Som sjåfør i Bergen Taxi, har jeg sett utviklingen i den tiden jeg har kjørt drosje. Bestillingsplattformen har endret seg fra telefon bestillinger, til bestilling via SMS og til dagens App.

Bestiller man en drosje via denne Appen, får man en SMS når bilen er på vei. Da får man opplyst løyvenummeret til bilen.

Man kan så følge bilen fra et kart på telefonen, for så å se hvor den er i løypen. Da kan man se estimert hentetid. Man kan også få en estimert pris på turen, om man legger inn leveringssted. Man kan også betale via denne appen, og uansett får man en kvittering på mail, om mailadresse er oppgitt.

Dette viser at ordinære selskaper har den samme bestillingsplattform som dette Uber. Noe som tydeligvis har gått henne hus forbi.

Problemer er kanskje at de ordinære drosjeselskapene ikke har vært flinke nok i sin markedsføring av egne bestillingsplattformer. Den kritikken må de ta. Og det må de snarest gjøre noe med.

At hun bruker som argument, for Uber og deres plattform, er at om noe skulle skje, kan politiet hente ut data på hvem som kjørte og hvor. Lunde har nok heller ikke her fulgt med i timene. Dette har drosjeselskapene hatt, alle de årene jeg har kjørt.

Det eneste Uber har som ikke vi har, er evaluering av den enkelte sjåfør, men kun en evaluering av turens opplevelser i sin helhet.

Om sjåførene skulle rates, hvem hadde da fått best rating, en fersk sjåfør med Somalisk herkomst, i en Prius, eller den ferske nordmannen i en Mercedes, som også er usikker på hvor leveringsadressen er? Når man om natten skal bli evaluert av en med sju i promille?

Hvorfor skal alle rates? Som enkeltpersoner? Skal vi rate buss-sjåfører? Hva med den som sitter i kassen på Kiwi? Eller politikere som ikke helt har fulgt med i timene?

Når Norby Lunde har hatt en negativ drosjeopplevelse, og ikke gidder å klage, som hun selv sier, tyder dette på at opplevelsen i bunn og grunn ikke er noe å klage over. Hadde hun følt seg forulempet på noen måte, hadde hun nok klaget. Og det høylytt.

Den tryggheten Heidi Nordby Lunde etterlyser, finner man hos de regulære drosjene. For å få kjøreseddel, for kjøring mot vederlag, som det så fint heter, må man ha kjentmannsprøve, vandelsattest og godkjent legeattest. Noe som disse piratdrosjene ikke har.

Når Lunde spør, retorisk, hvem som skulle kjørt min datter hjem, så er svaret mitt den sjåføren med kjøreseddel, og dermed har de kvalifikasjonene som trengs for å kjøre min datter hjem. Som jeg vet at har alle forsikringene i orden.

Og ikke en eller annen pirat, med et pent ansikt, kanskje med kriminell fortid.

I dag er det over fire hundre Ubersjåfører som er under etterforskning av skattevesenet. Disse har ikke betalt moms eller skatt av de de har tjent på denne Uber-kjøringen. De har  heller ikke de tillatelsene som skal til for å inneha denne næringen. Så per definisjon er de pirat-drosjer. Som også er med på å ødelegge det regulære drosjemarkedet. Av politiet er de kjent som ulovlig.

Eneste motivet jeg ser for å få inn teknologibedriften Uber, som et drosjeselskap, er rent økonomiske. Billigere drosjer.

Da burde heller representanten fra Høyre kjempe for å få ned avgiftene i drosjenæringen. Kutte momsen på ti prosent. Årsavgiften til Justervesenet fjernes. Bare her ville drosjeprisene blitt kuttet med 1o-12 prosent.

Da er det meget spesielt at en Stortingsrepresentant fra et konservativt parti som Høyre, åpent står frem å innrømmer kjøp av svarte tjenester.

Lunde, representerer Den Lovgivende forsamling. De som lager lover. Lover som de vil alle skal rette seg etter.

Det minste vi, folket, burde forlange av representanter, av den lovgivende forsamling, er at de selv retter seg etter de lover, de selv lager.

Når pusset Lunde opp badet sist? Og hvilken App brukte hun da? Er ikke dette noe Skatt Øst burde sett på?

Det er også meget spesielt at et konservativt parti, som Høyre, går inn for å til de grader ødelegge en hel næring, med deregulering, samt ønske Uber inn i det norske markedet. Jeg trodde konservativisme var, å ha alt som fungerer slik det er, og at når endringer skal skje, så skal det gå langsomt.

Uber er forbudt i mange land. Sist ut var vel Danmark. I England ligger de i sak mot de engelske myndigheter. Hvorfor ivrer Høyre får å få dette selskapet inn, når resten av verden forsøker å holde de ute ?

Uber har ingenting med delingsøkonomi å gjøre, det er et teknologiselskap som tjener penger på andres bekostning, inklusive sjåfører som tilslutter seg dem.

 

 

 

 

 

Drosjenæringen og Delingsøkonomi-utvalget.

I disse dager kom delingsøkonomiutvalget med sin innstilling. Den ble i går overlevert regjeringen. Utvalget foreslår blant annet å fjerne løyveplikten i drosjemarkedet, og dermed åpne for andre aktører som for eksempel Uber. Om utvalget får det som de vil, blir dette kroken på døren for drosjenæringen, slik vi i dag kjenner den. Videre vil dette resultere i at omlag 16 000 arbeidsplasser i drosjenæringen forsvinner. Det forslaget som dette utvalget har lagt frem, innebærer å drepe en næring, og må aldri få gjennomslag.

Hvordan drosjenæringen er skrudd sammen, er kanskje vanskelig for den vanlige mann og kvinne å forstå.

I de fleste land er drosjenæringen en regulert næring.  Det stilles krav til sentraler, biler, eiere og sjåfører.

Drosjenæringen er ikke bare en næring som driver med persontransport mot vederlag, som det så fint heter, den fyller også en samfunnsmessig funksjon, all den tid drosjene skal være tilgjengelig døgnets tjuefire timer.

Og kalle drosjenæringen for delingsøkonomi blir derfor helt feil.

Utvalgets argumenter mot drosjenæringen er at det til tider er en overkapasitet i markedet, og tider der det er drosjekøer. Slik må det også nødvendigvis i fremtiden være.

-Jeg mener at det er på høy tid å stille krav til at drosjenæringen skal komme seg ovenpå både når det gjelder å sørge for nok biler når det trengs og teknologisk. Dette uttaler Heikki Eidsvoll Holmås fra SV til VG.

Denne uttalelsen er fra Heikki sin side godt ment, men det vitner om et forbund, Norges Taxiforbund, som ikke har klart å kommunisere med politikerne hvordan vår næring er skrudd sammen.

Er det en bransje som har vært innovativ, så er det drosjenæringen. Lenge før Uber, hadde drosjenæringen utviklet en bestillingsordning med SMS. I dag har vil også bestillingsordninger med telefon-applikasjon. Man kan betale drosjen med App`en, man kan forhåndsbestille, man kan endog følge med på kartet hvor drosjen, som skal hente deg, er. Uber-appene er tilfeldigvis lik den ordinære drosjenæringen sine applikasjoner. Så hvem som har brukt hvem sin som mal, er ikke godt å si. Men kan bare konstatere at Bergen Taxi hadde app-bestillinger lenge før noen hadde hørt om Uber.

Hvor innovativ skal vi være? Skal vi ringe på døren til folk å spørre om de trenger drosje?

Når det gjelder drosjekøer, i pressperioder, har ikke Taxiforbundet klart å fortelle den lovgivende forsamling konsekvensene av egne lover og vedtak.

Det er soleklart at det blir drosjekø en lørdagskveld, all den tid alle restauranter, barer og skjenkesteder stenger samtidig. Som en villet politikk. Man kan da ikke mene at vi skal ha tjuetusen drosjer ledige, klokken tre på natten, slik at alle kan fraktes hjem uten kø, og dermed få en tur hver. Selv Uber-sjåfører forstår at det ikke er butikk i å kjøre en tur for dagen.

Selv om det, før jul, er kasse-kø hos Kiwi, betyr det ikke at det er for lite butikker.

Når løyveplikten fjernes, fjernes også drosjebilsentralene. Kanskje ikke alle, men de fleste. Når alle, som oppfyller kravene, kan kjøre drosje, når de vil og hvor de vil, deltid, er det jo klart at de ikke ser behovet av å bli tilsluttet en sentral. Disse vil være tilsluttet en App, eller kjøre som, det svenskene kaller «friåkare».

Hvem skal da ta seg av gamle fru Olsen, når hun med sitt TT-kort, skal i butikken å kjøpe melk? En App?

Gamle fru Olsen er redd for både mobiltelefoner og datamaskiner. Hun er en av dem som reiser til banken for å ta ut sin trygd. For hun er App, gjerne en by i Russland for alt hun vet.

Når det ikke lengre er kjøreplikt, hvem kan garantere at det er en tilgjengelig bil, natt til mandag, når vannet er gått, og Fatima skal kjøres til klinikken?

Vil Uber garantere at de har tilgjengelige biler, klokken halv fire en onsdagsmorgen, når lille Joakim må til legevakten med en aller annen barnesykdom, eller falsk krupp?

En annen ting som drosjenæringen er behjelpelig med, er at når politiet trenger hjelp til små ellers nedprioriterte saker, ringer de ofte drosjesentralene. Titt og ofte får vi ut meldinger på vårt system, om stjålne biler, savnede personer de ber oss være på utkikk etter. Hvor mange personer som hurtig har kommet til rette, etter tips fra drosjene, har vel bare politiet statistikk over.

Overtar Uber eller Haxi også denne hjelpefunksjonen, eller må politiet selv kontakte fire tusen app-partnere? Eller forsvinner denne beredskapsfunksjonen helt?

Hva med den miljøvennlige legevakt-legen, han som alltid tar offentlig transportmidler? Hvilken app skal han bruke når han må rykke ut til et sykehjem klokken to på natten, natt til tirsdag? Og trenger transport? Om han da i det hele tatt får transport, og ikke tilslutt må ringe etter ambulanse. Med de kostnader for samfunnet det koster, i forhold til en drosjebil.

Hvilken Facebook gruppe skal skattesjefen gå på, når han etter endt møte trenger en bil og vil hurtig til flyplassen?

Delingsøkonomi, er etter min mening, når en eller flere personer, med sammenfallende behov, deler på de reelle kostnader for å komme seg fra punkt A til B.

Å selge sin brukte sofa, til en som trenger den, og kanskje ikke har så mye penger, det er delingsøkonomi, i praksis.

Drosjenæringen har ingenting med delingsøkonomi å gjøre. Det er en næring. En næring som fyller et samfunnsbehov, og bidrar til skatteinntekter til dette landet.

Drosjenæringen sysselsetter  cirka 16000 personer på landsbasis, pluss vikarer og deltidsansatte.

I år er det valgår. Vi som til daglig er sysselsatt i denne fine drosjenæringen, er faktisk en maktfaktor. Det er verd å legge seg på minne.

Jeg oppfordrer herved politikerne, fra alle partier, offentlig å ta stilling til dette utvalgets rapport. Og hvordan de ser på drosjenæringen sin fremtid, i samfunnet.

I min verden er vi, drosjearbeidere, en maktfaktor. En stor en.

 

 

Fattigdomsbekjempelse.

Representanter for de tre samarbeids-partiene, som nå styrer Bergen, byen vår; Ulstein, Horn og Schjelderup, hadde et innlegg i Bergens Tidende vedrørende et økende problem, ikke bare i byen vår, men over hele landet; Fattigdom, og da fattigdom blant barnefamilier. Innlegget stod på trykk 1. November 2016, og hadde tittelen: «Jobb er viktigst av alt». Det disse representantene også burde se på, er kommunens tendens til å legge sten til byrdene, for dem som sliter økonomisk. Enkelte barneskoler og ungdomskoler, som kommunen eier, praktiserer en form for foreldrebetaling for deler av skolens undervisningsopplegg. Det må det bli en slutt på, noe jeg håper disse tre representantene, og deres respektive partier, vil gjøre noe med. Det hjelper lite at kommunen gir med den ene hånden, og tar med den andre.

I dette leserinnlegget var det listet opp en del gode tiltak for bekjempelse at dette økene problemet som gjelder barnefattigdom.

Noen av disse tiltakene er meget gode, men en del av de, bør man trå varsomt med, for ikke å virke stigmatiserende eller skape misunnelse fra den øvrige delen av befolkningen. Da vil denne hjelpen bli nærmest en byrde for de som trenger den hjelpen. Da er det i første rekke Aktivitetskortet, jeg tenker på.

En praksis som også vil hjelpe barnefamiliene, som har barn i skolepliktig alder, er å fjerne denne, etter min mening, ulovlige praksisen med foreldrebetaling, for en del av undervisningsopplegget de har i bergensskolen. En praksis som ikke bare er til byrde for ellers så travle foreldre, men en praksis som også kan skape grobunn for erting, stigmatisering og i verstefall mobbing, av elevene.

På Nygårdslien skole har de i mange år hatt en praksis, der elevene må ha med seg penger til et undervisningsopplegg skolen har.

Disse undervisningsoppleggene har fantasifulle og fine navn, som «Respect me», eller «Barn hjelper barn». I dette opplegget blir elevene påvirket, og nærmest stiller krav til foreldre om å få med seg penger. Barn i grunnskolen er lett påvirkelig. Noe skolen bruker for alt det er verdt, for å få penger fra foreldre, til dette opplegget skolen synes er gode formål.

I mange år, har jeg kjempet mot denne praksisen, og skrevet mailer til skolens Rektor, og fortalt hva jeg mener om denne praksisen, som etter min mening, er både ulovlig, kritikkverdig og er med på å skape et dårlig psykososialt skolemiljø for elevene.

Det er ikke, for meg, de store pengene det dreier seg om. For meg er det prinsippet.

Et slikt «penge-opplegg» i skolen strider mot Opplæringslovens § 2-15, Rett til gratis offentlig grunnskole opplæring. Det såkalte gratisprinsippet i skolen.

Et år hadde skolen et opplegg, med at elevene skulle gjøre husarbeid hjemme, og foreldrene skulle betale mellom 10 og 20 kroner dagen til elevene. Disse pengene skulle elevene ha med seg på skolen, til skolens innsamlingsopplegg. Denne pengeinnsamlingen var barnas lekser den uken. Inntekten gikk til et skolebygg i Uganda som skolen støtter.

I år var skolens betalingsundervisning, at noen foreldre skulle bake kaker, som elevene skulle ha med seg på skolen. Disse kaken skulle selges i en slags kafe, og elevene skulle ha med seg penger for å kjøpe disse kakene. Inntekten skulle også her gå til skolens Ugandaopplegg.

Dette opplegget, kalte skolen » Barn hjelper barn».

Jeg har tre elever på Nygårdslien-skole. Jeg har spurt mine barn hva de lærte om dette «Barn hjelper barn». Svaret var da, fra alle, «Vi hjelper barn i andre land, ved å gi dem penger».

Det er riktignok ikke mye penger det er snakk om. Men, det finnes noen der ute som ikke har disse pengene. Det er folk som heller kjøper brus til barna, for brusen er billigere enn melk.

For mitt vedkommende, med kakebakinger, er det snakk om cirka 5- 600 kroner året, alt avhengig av hvor hyppig denne betalingsundervisningen er.

For ikke lenge siden var det et innlegg, skrevet av en mor, i Bergens Tidende, under tittelen: «Det er ikke alle som har en 50-lapp».

Et slikt betalt undervisningsopplegg i bergensskolene, er med på å fremme barnefattigdom, og en stigmatisering, og ikke minst med på å synliggjøre fattigdoms problematikken, for medelever, noe jeg mener at dagens Byråd er medvirkende til, om denne praksisen fortsetter.

Sist jeg sendte mail til skolens Rektor, og ytret min motstand mot dette opplegget, svarte Rektor på enn slik måte at jeg oppfattet det som en hersketeknikk.

-«Dette har vi hørt før, Torgersen». Slik begynte Rektors svar. Og videre skrev hun at det ikke var noen planer å slutte med denne formen for undervisningsopplegg.

Ikke bare det at skolen ville fortsette denne praksisen, men hun skyver FAU foran seg, og forteller at disse oppleggene er i samarbeid med FAU. Jeg forventer ikke at FAU-lederne kjenner opplæringsloven, men forventer at Rektor kjenner den, og ikke minst at Rektor kan korrigere FAU, om de vedtar noe som er i strid med denne loven. Regner med at Rektor også har lest opplæringsloven, med kommentarer.

I år, siden Rektor svarer med  hersketeknikker, stilte jeg en mail til Bergen Kommune, vedrørende denne praksisen. Mailen sendte jeg 20.10, med kopi til skolens rektor samt,  barnas lærere, da til orientering.

Kommunen har ikke engang tatt seg bryet med å svare meg, heller ikke har jeg fått noen bekreftelse fra kommunen at de har lest min mail.

Rektor er også velsignet med frekkhetens nådegave, i det hun skriver på skolens nettsider, og skryter av at skolen har fått inn ca. 20 000 kroner ved inngangspenger og salg for en obligatorisk skoleavslutning.

Tiltakene Byråden skal sette inn mot barnefattigdom lyder da i mine ører ganske hult, så lenge denne praksisen på skolene blir applaudert. Og en slik praksis, med foreldrebetaling, blir tillatt praktisert.

En annen ting, er at skolen også, etter min mening, bryter med opplæringslovens §  9a-3, jamfør § 9a-15, som omhandler det psykososiale miljøet på skolen.

Det gjør de, all den tid det nærmest er blitt en konkurranse blant elevene, om hvem som har med seg mest penger.

Barna snakker om de foreldrene som «bare gav en pepperkake-boks, i stedet for en bakt kake».

En av mine barn, fortalte at noen elever hadde viftet med en 50-lapp i ansiktet på medelevene, og spurt hvor mye han fikk med seg. Slik skaper ikke et godt skolemiljø.

En annen av mine barn opplevde til og med at han hadde med seg for lite penger, slik at han ikke fikk kjøpt noe i kafeen, og dermed satt uten kaker i alles påsyn.

Den dagen kom min, da annenklassing, gråtende hjem den dagen. Han hadde «bare fått med seg en 10-kroning, da jeg trodde det var prisen for et kakestykke, men skolen hadde satt opp prisen til 20. En informasjon som hadde gått meg hus forbi.

Med denne praksisen, vi jeg gå så langt å si at skolen fremmer erting av elever.

Jeg besitter alle mailene jeg har skrevet til skolen vedrørende dette fenomenet, samt skolens svar.

Skal kommunen gjøre noe med fattigdom blant småbarnsfamilier, må de snarest stanse denne praksisen, med foreldrebetaling på de skolene kommunen eier.

Det er vertfall en god begynnelse.

Da bør de også avskilte de i skoleledelsen, samt FAU representanter som fremdeles fremmer denne praksisen, med betalt undervisning, i bergensskolene.

Det kan Byrådet starte med, i deres ledd til å få bukt med fattigdomsproblematikken. Noe  som ikke koster kommunen et rødt øre å gjennomføre, og kan strykes ved et pennestrøk.

Husk: » Det er ikke alle som har en 50-lapp».

 

 

Helvetes meddommere.

Igjen er det kommet en sak, en voldtektssak, der tiltalte ble frifunnet. Også i denne saken ble fagdommeren nedstemt av lekdommerne, eller meddommerne.  Tiltalte går fri, om saken ikke blir anket.  Som alltid i slike saker, skaper slike frifinnelser masse mediestøy. Og igjen, er det lekdommerne som får så hatten passer. Pressen skriker i kor, at meddommerne ikke er kompetent, til å dømme i slike saker. Å skylde på meddommerne, er som å skyte pianisten, om man ikke liker musikken. Media må etter hvert rette kritikken der kritikken hører hjemme.

Vi har et rettsprinsipp i kongeriket, at alle skal dømmes av likemenn. Det prinsippet er for å sikre en demokratisk kontroll over rettsvesenet, slik at den tiltalte skal være sikret en rettferdig dom, og dermed føre kontroll med at grunnlovens § 96 blir fulgt.

Dette lekmannsprinsippet, finner man igjen i de fleste land vi liker og sammenligne oss med. Lekmannsprinsippet er også viktig for å forsøke å hindre justismord.

I disse dager henger pressen seg på en trend. Trenden er tydeligvis, om det kommer en doms-kjennelse, som media ikke liker, da er det meddommerne sin feil. Da må de ut av rettsalene.

Altså la «gatas parlament» råde. Og det i saker, som setter følelsene i sving blant folk, slik en voldtektssak gjør.

Media skriver også at fornærmede ikke blir trodd i retten . Bare det, er en belastning. Det media ikke tenker over, er at slike uttalelser på trykk, er med på å legge sten til byrden for fornærmede i en slik alvorlig sak.

Man kan faktisk bli trodd i retten, selv om det ikke fører til domfellelse. Det tydeliggjøres ved at frikjente, i straffesaken, kan bli  dømt til å betale erstatning til offeret.

Under en frifinnelse eller en kontroversiell doms-avgjørelse bør heller kritikken legges der kritikken hører hjemme. Hos de profesjonelle aktørene i rettsapparatet.

Alt fra etterforskning og til dommere.

Under en frifinnelse, som i eksempelvis Hemsedalsaken, er det to aktører som gjorde jobben sin: Meddommerne og forsvarsadvokaten.

Aktoratet klarte ikke å argumentere godt nok for sin sak, slik at meddommerne ble overbevist, ut over enhver rimelig tvil.

Tvilen skal komme tiltalte til gode.

Meddommerne gjorde den jobben de var satt til . Det vil si , på ære og samvittighet, og etter beste evne, dømme utfra sin overbevisning. Etter å ha hørt aktoratets bevisføring, blant annet.

Forsvaret gjorde  jobben med å forsvare tiltalte, slik at tiltalte fikk den rettferdige rettergang, en tiltalt har krav på. Samt gjorde forsvaret den jobben med å så tvil om bevisene.

Dommeren har helt tydelig ikke vært god nok i rettsbelæringen, til meddommerne.

En dommer er rettens administrator. Han eller hun skal administrere retten, slik at jussen blir fulgt. En dommer må også være en pedagog.

En dommer skal fortelle meddommerne, hvilken prinsipper som skal legges til grunn i en aktuell sak. Dommeren skal også forklare loven, som tiltalte er tiltalt for, og hva lovgiver har tenkt når loven ble nedtegnet.

Videre skal, eller bør, dommeren, forklare meddommerne, hvilke bevis som skal vektlegges, og hvordan bevisene skal vektes. I voldtektssaker skal dommeren forklare hva som regnes for voldtekt. Et Nei, er et nei, og dermed ikke et frivillig samleie. Da skal det ansees som voldtekt.

Til slutt, skal dommer stille meddommerne relevante spørsmål, til besvarelse, slik at han skal forsikre seg om at meddommerne har forstått hele saken, og dets omfang.

For en lekmann kan det være tungt å lese juridiske dokumenter. For de som har lest slike, har erfart at en kan stå av, etter det par setninger. Jussen har tillagt seg en terminologi, en ordbruk, som hadde stått til stryk, hadde det vært en norskstil skrevet av en sjuendeklassing.

Pressen.

I følelsesmessige saker, har de en evne til å oppildne, den vanlige mann eller kvinne. Se bare  på kommentarfeltene i avisene. Om pressen ikke liker dommen, så appellerer de til «gatas parlament», da er det igjen meddommerne som får svi. De er skyld i alt som er galt med det norske rettsvesenet.

Ikke de profesjonelle aktørene, de som er betalt for å forvalte våre lover. At saker ikke blir anket, etterforskning ikke er god nok, at dommeren ikke makter å forklare, eller belære meddommerne rett, og at forsvaret gjør en god jobb.

Det er meddommerne sin feil.

Og da kommer gatas parlament. Da blir man uthengt. Med bilde, telefonnummer og hele sulamitten, i sosiale medier, av gatas overdommere. De som sitter på dagsnytt atten og forsvarer uthenging av meddommere.De som tråkker på demokratiet, og hevder de, bare de, er innehavere av sannheten.

Jeg er nylig blitt utnevnt som meddommer i Bergen Tingrett, fra 01.01.17.

Da Monica-saken var for retten, fulgte jeg den gjennom medier. Jeg leste transkripsjoner fra alle tilgjengelige medier. Jeg er glad jeg ikke satt som meddommer, i den saken.

Etter det jeg leste, er jeg ikke overbevist, ut over enhver rimelig tvil, at den dømte var skyldig. Ingen kunne plassere han på åstedet, ingen vitner. Dårlig etterforskning.

Etterforskningen var så dårlig, at påtalejuristen, som hadde saken, ble forfremmet.

Hadde jeg vært meddommer hadde vel bildet av meg, blitt smurt ut over alle sosiale medier. Med trusler om bank og det som verre er. Av gatas yppersteprester. De som sitter i sofakroken , og forvalter alle sannheter.

Om Trude Drevland sin sak kommer for retten, håper jeg at jeg aldri får noe med den å gjøre. Det er en sak som en lett kan bli «damned if you do, and damned if you don`t».

Frikjenner man Drevland, kommer et samlet bergensk pressekorps mot deg.

Finner man henne skyldig, kommer alle Høyrefolk, og Drevland sympatisører til å mose en.

Skjer det, at jeg får befatning med den saken, som meddommer. Da er det bare å søke å komme inn under et vitnebeskyttelse-program. Få ny identitet, sammen med hele slekten.

Kanskje jeg må flykte helt til Bayou Teche i syd-Louisiana. Skifte navn, til Clete Pursell, slik at Høyre-geriljaen, eller pressen, ikke da skal kunne finne meg.

Det er bare å stålsette seg, om man får befatning med kontroversielle saker, som meddommer.

I dag er det blitt en risikosport, å melde seg til samfunnets tjeneste, med medias makt og kommentarfeltenes parlament,en kan lett bli en av disse helvetes meddommerne.

Dette er et demokratisk problem.

 

 

 

 

Dagen som aldri må glemmes.

Morgenen 11. September 2001, på vei til frokostsalen i Mariott Hotellet på Canalstreet, New Orleans, ble jeg møtt av en opprørt amerikaner som spurte om jeg hadde fått med meg nyhetene. Jeg fortalte at jeg hadde lest morgenavisene. Han fortalte meg at det var et fly, sannsynlig et småfly, som hadde styrtet inn i The World Trade Center i New York.

Slik startet den dagen jeg aldri kommer til å glemme. Og den dagen som aldri må glemmes.

Det er i dag femten år siden. Minnene sitter som innbrent i hukommelsen.

Mariott Hotellet var den gang den høyeste bygningen i New Orleans, og var ikke ulikt World Trade Center, arkitektonisk. To høye bygninger i en. Som tvillingtårn.

Da jeg kom ned i resepsjonsområdet, holdt hotellbetjeningen på å rigge opp storskjermer. Alle fjernsynskanalene sendte live fra New York.

I starten var det veldig motstridende meldinger som kom.

Vitner ble intervjuet.

Mitt i et intervju, da kameraene fokuserte på World Trade Center, kom fly nummer to og braste rett inn i bygningen, og traff den bygningen som ikke allerede var i brann.

Det var da det ble snakket om en terroraksjon.

Så kom meldingen fra Washington DC, at Pentagonbygningen var truffet av et fly.

Etter en stund kom meldingen om at et fly var styrtet i Shanksville i Pennsylvania.

Forvirringen var fullkommen.

Amerika var under angrep. Slik lød parolen.

Det var meget spesielt å være «øyenvitne» til denne historiske begivenheten. Jeg følte jeg var øyenvitne, selv om jeg ikke var i New York. Alt ble sent live på storskjerm.

Det var en meget spesiell stemning i New Orleans, da jeg gikk ut i gatene noen timer etter.

Gatene hadde militært nærvær.

Stemningen var trykkende. I den ellers så pulserende byen, gikk alle samtalene lavmælt. Vi ble advart om å ikke oppsøke store forsamlinger. Ingen visste om flere terroranslag var i vente. Eller hva målene kunne være.

Da bildene av Muhammed Atta og hans medsammensvorne dukket opp på skjermen, og det ble kjent at dette var muslimsk terror, var det ikke utenkelig at New Orleans stod på listen over terrormål, da New Orleans kunne ansees som «syndens by» av disse muslimske fanatikerne fra Al Qaida. Slik snakket «lokalbefolkningen».

Gatemusikantene i New Orleans, som ellers laget god stemning i gatene, spilte bare begravelsesmusikk. Som i en gigantisk Jazz-funeral.

Senere på ettermiddagen, trosset jeg advarslene, for jeg følte at jeg trengte et sted å samle tankene, fordøye inntrykkene. Da oppsøkte jeg St. Louis katedralen, ved Jackson Square.

Jeg var ikke den eneste. Katedralen var fullsatt. Det var tydelig andre enn meg som hadde tenkt den tanken. Det ble da holdt en meget minnerik gudstjeneste for alle fremmøtte.

Slik husker jeg den dagen. Dagen som aldri må glemmes.

USA-turen gikk videre. Vi reiste videre. Reiste blant annet til Washington DC. Vi var med det første flyet som fikk lande i DC, etter flyforbudet, som var innført etter angrepene. Vi oppsøkte Pentagon bygningen, etter en tur til Arlington Cementery, og så den evige flammen over Kennedy sin grav.

Vi kom så langt som til avsperringene. Der var det reist et gigantisk amerikansk flagg over der hullet var.

På nøyaktig en måned etter angrepet var vi i New York. Der holdt brannfolk på med noe som virket som etter-slukning ved ruinene av World Trade Center. Bilder av savnede var oppslått på «alle» offentlige steder, som buss-stopp, sykehus etc.

Det var en by i sjokk. Det bar den preg av. Slik opplevde jeg denne tiden, de september- og oktoberdagene i 2001.

Det er femten år siden. Minnene sitter, som om det var i går.

Det er en dag jeg aldri glemmer. En dag som aldri må glemmes.

Den forhatte TV-lisensen.

I disse dager dumpet NRK-lisensen ned i postkassen. Den kom selv om jeg har avtale, om fast trekk gjennom nettbanken. Og hva koster ikke en slik utsendelse. Andre aktører som BKK, Telia og Kommunen nøyer seg med å sende meg mail, når tiden er inne for ny regning.

Denne Kringkastingsavgiften er vel like forhatt som årsavgiften for bilen. En avgift man må betale for å få lov å kjøre rundt å betale bompenger.

Det er ikke bare det, at vi skal betale skatt for å eie et fjernsynsapparat, men en skal pinadø betale moms på denne skatten. Avgift på avgiften. Nei, denne regningen burde aldri dumpet ned i postkassene til folk, det burde ordnes over skatteseddelen.

Det er vedtatt at vi skal ha en reklamefri  allmenkringkaster. Denne statskanalen har altså folkelig støtte. Det viser hvertfall tall. NRK har bred støtte i folket.

Det er vel alltid noen som vil kverulere om det, men statskanalen, enten TV, radio eller nett har bred støtte i folke. Enten man liker det eller ikke.

Nå går det en ny debatt rundt lisensinnkrevingen, nemlig en bostedslisens. En lisens per boenhet. Det vil si; bor du, enten i en studenthybel, eller en villa med glaserte takstein, betaler du lisens til kringkastingen. Enten du har et fjernsynsapparat eller ikke.

En slik ordning er like usosial som dagens ordning.

I og med at det er vedtatt i Stortinget, samt har en bred støtte i folket, at vi skal ha en statlig allmenkringkaster; er det ikke mer enn rett og rimelig at alle er med på å finansiere  den. Og da etter evne.

Statistisk sentralbyrå (SSB) har tall på hva det koster å drive kringkastingen. SSB vet også hvor mange personer her til lands, som er i arbeid og har en skattbar inntekt. Og hvor mye de forskjellige tjener. Så er det bare å ta frem kalkulatoren å regne.

Da kan SSB finne ut et prosentbeløp alle skal betale, for å dekke inn NRK kostnaden.  Alle  betaler over skatteseddelen, og da etter evne. Og da får kringkastingen automatisk inn penger.

Så kan Staten forskuttere beløpet til NRK, og dra pengene inn over skatteseddelen. Det er en jobb for skattevesenet. I stedet for et byråkratisk Lisenskontor.

Lisenskontoret kan da nedlegges og driftskostnadene ved det kontoret kunne de brukt til å skape fjernsynsprogrammer av, og folket som jobber der, ja de kunne da heller jobbet andre steder (der er jo mangel på arbeidskraft i Nord-Norge).

Da betaler alle etter evne. En minstepensjonist, en arbeidende student betaler prosentvis like mye som direktøren, i sin villa med glaserte takstein. Eksempel, en skatteøkning på null komma et eller annet prosent.

Det vil da knapt merkes.

Og alle er med på spleiselaget, og alle betaler sin skjerv. Kanskje de fordummende debatter, i kommentarfeltene, om nedleggelse av NRK, da hadde forstummet. Og politiske partier hadde ikke kunnet score politiske poeng på å nøre opp om slike debatter.

Innerst inne er vel alle glade i Norsk Rikskringkasting, enten de tør innrømme det eller ikke.

Og kringkastingen er like uavhengig da, som den er nå. Da staten bare krever inn, via skatteseddelen, og forskutterer.

Kanskje vi med en slik modell, også slipper å betale avgift på avgiften. Eller skatt på skatten.

I min verden ville en slik modell være mer sosial enn slik det er nå. Da slipper hverfall sosialklienter, som har en eller annen bopel, å betale. Og NRK får inn sine penger, da med årlig korrigering for lønnsøkning.

-Farvel, velferdsgoder!

I det siste har det igjen blitt diskutert sykepenger, i forskjellige medier, senest i dagens Bergens Tidende (31.05.16), leserinnlegg under overskriften -«Tre gode kuttiltak for regjeringen». Representanter for de regjerende partiene mener tydeligvis at det ikke er «bærekraftig» med dagens sykepengepolitikk, og de ønsker tydelig å redusere utbetalinger av sykepenger. Dette for å få ned antallet sykefravær. De mener at det må straffe seg økonomisk å bli syk. I min verden er dette en farlig vei å gå. Å signalisere tap av velferdsgoder. Man må heller se på andre muligheter å få ned antallet sykemeldte.

Ordet «bærekraftig», er ett av de ordene jeg liker minst. Spesielt i sammenhengen med de velferdsgodene vi har kjempet frem til, og opparbeidet oss her i landet.

Og spesielt når ordet kommer fra en Unge Høyre-representant som maner om at dagens sykepenge nivå er så høyt, at det ikke er «bærekraftig». I det store å hele er det vel ingen opparbeidede velferdsgoder som er «bærekraftig» i lengden, om det blir færre og færre som betaler inn, og flere og flere som tar ut.

Høyre har prøvd det stuntet før, å sette karensdager på arbeidsledighetstrygd. For å stimulere arbeidstakere til ikke å bli arbeidsledige. Det fikk jeg vite, etter at den bedriften jeg arbeidet i, på begynnelsen av 2000-tallet, gikk konkurs. Jeg fikk den gangen  ikke full ledighetstrygd fra dag en , fordi «de høye herrer» i Regjering og Storting hadde bestemt at arbeidstakerne, også i en konkursrammet bedrift, skulle stimuleres til ikke å bli arbeidsledig.

De gikk etter hvert bort fra disse karensdagene. Noen tok til vettet.

Litt av det samme føler jeg nå. Vi skal ikke lengre få full lønn, under sykdom, fordi vi skal stimuleres til ikke å bli syk. Noen krefter går altså inn for at vi skal tape universelle velferdsgoder, om vi blir syk.

Det som også setter denne debatten i et noe underlig lys, er at det sitter en Unge Høyre-representant, en som kanskje aldri har løftet en tyngre ting enn en blyant i sitt liv; som ser verden gjennom et regneark via en PC; skal fortelle «kroppsarbeidere», hjelpepleiere, platearbeidere, kokker, og anleggsarbeidere at det ikke er «bærekraftig» å bli syk.

Vi betaler, over våre skattesedler, en forsikring. En forsikring som Staten forvalter. Om vi blir syke, arbeidsledige eller pensjonister, da skal vi motta visse økonomiske ytelser. Og da er det underlig at dette «forsikringsselskapet» vårt, hele tiden endrer spillereglene, slik at de skal slippe å betale for de velferdsgodene vi hver måned betaler for.

Det hjelper intet på noens helbred at man ikke får full lønn under sykdom.

I tillegg til å få en fysisk diagnose, kan en også få en psykisk diagnose, ved at man hele tiden må tenke på, om en klarer å betale sine forpliktelser, som husleie, strøm, TV-lisens, mat og klær. Og kanskje en kinobillett, om en da er heldig. Om en skulle bli så uheldig, å bli syk.

Det er jo da underlig at mennesker som knapt har vært i arbeidslivet, skal bestemme at vi, som har drevet med hardt fysisk arbeide, for å være med på å bygge opp denne velferdsmodellen, når vi begynner å bli utslitt, ikke skal få full ytelse fra vårt «forsikringsselskap», når vi trenger det mest. Og kanskje er mest sårbar.

Er det da meningen at vi må betale tilleggsforsikringer, slik at vi ikke skal lide så mye økonomisk, om sykdommen rammer oss?

Tenk på småbarnsfamilier, som plutselig får en telefon at barnet har blitt syk? Småbarnsfamilier er ikke blant de mest bemidlete, statistisk sett, i en oppstartsfase. Tenk om de ikke har råd til å bli hjemme med syke barn.

Tenk på alle de som går på jobb, og går for halv maskin, fordi de ikke har råd til å ligge seg syk. Alle de som må bruke pausene til å spy. De blir også en belastning for sine kollega, som må gjøre sin jobb, tillegg til å måtte steppe inn å hjelpe de som er halvsyk.

Slikt blir det bra arbeidsmiljø av.

Nei. Om politikerne og forskere, hadde brukt en brøkdel av den kreativiteten de har, når det gjeldet å komme opp med nye skatter og avgifter, til å finne andre og gode løsninger, enn kutt i sykepenger, for å få ned sykefraværet. Hadde de nok funnet gode løsninger for dette også.

Slik at det hadde blitt «bærekraftig» å bli syk i dette landet, uten å lide store økonomiske tap.

Jeg har også så pass tillit til den norske arbeideren, at skoft eller skulking, er et marginalt problem. De som melder seg syk, er reelt syke. Vi har en veldig god arbeidsmoral, her til lands, oss norske arbeidere.

 

 

 

Kommunesammenslåing og lokaldemokrati.

I disse dager er det mye snakk om kommunesammenslåinger. Krefter vil at Vaksdal, Samnanger og Osterøy skal gå sammen med Bergen. Oster, skal den visst hete, dette som kan bli den nye bydelen i Bergen. En eller annen intensjonsavtale er signet av disse kommunene, nå gjenstår det bare for folket å si sin mening. Om de da blir hørt. Eller kanskje denne «folkeavstemmingen» bare blir et skuebrød. Et velgerbedrag.

Noen kommunesammenslåinger kan være meget fornuftige, andre ikke. Blir kommunestrukturen for stor, går dette ut over lokaldemokratiet.

Demokratiet står dermed i fare. Bare det at bergensere ikke får stemme over fremtidig ekspansjon, synliggjør svekkelsen av lokaldemokratiet.

Rundt om i det ganske land diskuteres kommunesammenslåinger.

Noen kommuner avholder avstemminger, andre ikke. Det er til og med Fylkesmenn som allerede har tegnet det nye kommunekartet, og mener at om innbyggerne stemmer nei, da stemmer de «feil».

En Regjering eller et Storting kan aldri vedta hvem som skal bli «venner» og hvem som ikke skal. Om en kommunesammenslåing skal finne sted, må folket, med stor margin, tydelig svare ja til dette.

Noe kommuner kan med stor fordel slå seg sammen, der topografi, økonomi, innbyggernes velferdstilbud og lokaldemokratiet tilsier det. Andre steder kan det bli mer problematisk.

Noen kommuner, som med fordel kunne snakket sammen, er Sotra-kommunene. Sund, Fjell og Øygarden.

Andre kommuner er Nordhordlandskommunene. Disse kommunene kan bli en mer slagkraftig kommune opp mot de sentrale myndigheter, når det gjelder samferdsel, helse, industri, ja, stort sett på alle felt.

Så kan Askøy, tenke på om de vil være en egen øy der ute. Omringet av store, sammenslåtte kommuner. Eller om de vil gå sammen med noen av disse store. Kanskje Bergen og Askøy er bedre tjent med å slå seg sammen, enn Bergen og Osterøy. Spør du meg. Eller om de vil gå til Nordhordland, og da med fremtidig veiforbindelse til Meland.

Da har de også større slagkraft mot Bergen, og Fylkeskommunen.

Men alt må skje på en frivillig basis. Mener nå jeg. Altså ingen tvang. Innbyggerne må klart si ja, til en slik sammenslåing, og debattere dette, uten innblanding fra noen sentrale myndigheter.

Faren er da, at en slik prosess vil gå langsommere enn det Regjeringen legger opp til, og at det blir færre kommuner som slår seg sammen enn det Regjeringen ønsker seg. Det får det heller bli. Og en slik fremgangsmåte kalles lokaldemokrati. Om ingen av den politiske eliten liker dette ordet, så bør de venne seg til det.

Bare det at bergenserne ikke får si sin mening, om denne ekspansjonen som den politiske eliten ønsker seg, viser at demokratiet er i fare. Og den politiske makteliten igjen gjør som de vil, passer dem best, og tjener dem best. Uten hensyn til hva bergenserne tenker om en slik ekspansjon.

Under «forhandlingene», var det visst noen enten fra Vaksdal eller Osterøy , som stakk hodet utenfor fjøsdøren, og forlangte at administrasjonsspråket i Bergen skulle bli ny-norsk. Noe Bergensrepresentantene, med engang bifalt. Det vil si at et mindretall i en utkant, skal bestemme over den gemene bergenser, sitt administrasjonsspråk? Ja, jeg vil gå så langt, som å kalle det et mindretalltyranni. Selv det, fremmer ikke demokratiet.

Etter min mening er de store by-kommunene, stor nok. Det er langt nok fra Laksevåg og til Rådhuset i Bergen. Da blir det uendelig mye lengre fra Haus og til Rådhuset i Bergen, der jeg regner med at alle store beslutninger blir tatt. Også for fremtiden.

Det er faktisk mange bydeler i Bergen, som i dag føler seg neglisjert. Bydeler som Indre Laksevåg, Gyldenpris og Solheim. Det er også bydeler med en svak representasjon i det politiske miljøet. Det er bydelene som stadig ligger lavest på levekårsundersøkelsene. Og intet blir tilsynelatende gjort med dette problemet, av de politiske myndigheter.

Slike bydeler kan det bli flere av, om by-kommunen Bergen, ekspanderer ut av sine proporsjoner.

Så når det i kommunestyret, en gang i fremtiden, skal stemmes over skolevedlikehold på en liten skole, eksempelvis på Laksevåg. Da kan tungen på vektskålen bli en kommunestyrerepresentant fra Dale. En som ikke har vært i Bergen, siden lille-julaften i fjor, da han kjøpte en halving på polet i Bystasjonen, og ikke engang vet hvor bussen til Laksevåg går fra. Og enda mindre hvor den stopper. Og han eller hun kan bli tungen på vektskålen. Betryggende?

Eller omvendt. Det skal stemmes over en nedleggelse av en barnehage på Hosanger. Dette skal da bestemmes av Bystyret i Bergen, av representanter som ikke engang vet hvordan man kommer seg dit, og må sitte å Google Hosanger under møtet. For så å finne ut at Hosanger ligger på Osterøy. For så å vite hva det snakkes om, før en stemmegivning. Og han stemmer, kanskje blir det tungen på vektskålen som avgjør en stor sak i en liten bygd.

Lokaldemokrati?

Fremdeles er det krefter i Arna, som den dag i dag, er uenig i at Arna gikk inn i Bergen 1. Januar 1972. Og mener at Arna-bygden har blitt sviktet og neglisjert av Bergen i alle år.

Det kan være langt fra Øyrane-torg og til Rådhuset i Bergen. Dette er noe som blir tydeliggjort i disse dager, med debattene om hvor den nye godsterminalen for Bergen skal ligge.

At Vaksdal slår seg sammen med Voss, fremstår for meg, som mer naturlig enn med Bergen. Om Samnanger og Osterøy henger seg på der, er mer naturlig; enn at disse kommunene blir et vedheng til Bergen, nærmest som en blindtarm.

For store enheter, blir nærmest like diffust for de fleste velgere, som det som skjer i Fylkeskommunen. Alle vet at den er det, men bare ett fåtall av oss vet hva de holder på med. Det er faktisk ikke alle som er klar over Fylkeskommunens ansvarsområde, kontra kommunen.

Dermed blir færre og færre interessert, i hva de steller med. Da går valgdeltagelsen så ned. Og dermed har vi svekket lokaldemokratiet.

Dette burde vært et kjent fenomen for alle vestlendinger, som hele tiden sier, og påpeker hvor langt det er til Oslo.

Oss vestlendinger får i utgangspunktet bare smuler til veisikringstiltak, utbygginger av de Høye Herrer i Oslo. Vi ser på at infrastrukturen på det indre østlandsområdet, stadig blir bedre og bedre. Og vestlendingene kjører på veier som ligner mer på dårlig pløyde åkre, noen steder. Vi har ikke høy prioritering fra Oslo.

Mener Bruvik at de er bedre styrt av Bergen enn Osterøy kommune, i fremtiden?

Så, Vel bekomme. Sier nå jeg.

I et demokrati, er det VI, Folket som skal bestemme. Og det via våre tillitsfolk, som vi har valgt til å representere oss, som skal tale Vår sak. Det er Demokrati.

Vi har ikke stemt inn en politisk elite, som skal ta alle avgjørelser over hodene på oss, og skal tenke for oss. Selv om mange av representantene tror det, og oppfører seg deretter.

 

 

 

 

Delingsøkonomi og svart arbeid.

I går, 14.05.16, tok NRK i en artikkel, opp piratdrosjevirksomheten i Rogaland via Facebook. Der kunne man lese om piratdrosjer som kunne tjene opp til titusen kroner i uken. Og det svart.

http://www.nrk.no/rogaland/xl/13-000-bruker-facebookgruppen-kompiskjoring-stavanger_sandnes-1.12921626.

For ikke lenge siden ble det i andre medier slått opp at tjenesten Airbnb, booket 200 000 brukere i Norge, i fjor. Det ble etter de tallene, estimert at det var over en million overnattinger, bare for denne tjenesten alene. I Norge.

Det er penger unndratt skatter og avgifter. I en tid der hotellene sliter. Dette er svart arbeid, som konkurrerer med hotellene.

Ikke bare blir det unndratt penger i skatter og avgifter, men det er også medvirkende til at folk blir permittert, eller mister jobben.

Disse virksomhetene, både via Facebook og diverse Apper, skjuler seg bak ordet «delingsøkonomi», som blir bejublet av enkelte politikere, og enkelte «blårusser». Realiteten er at dette er svart arbeid satt i system. Noe som er med på å undergrave vårt velferdssystem.

Og dette sitter våre myndigheter stille, med hendene i fanget, og ser på.

Delingsøkonomi er etter mitt skjønn, at man deler på utgiftene for en eller annen tjeneste. For eksempel, at noen personer som bor nær hverandre kjører sammen til arbeid, for så å dele på de faktiske utgiftene. Eller at en kjører den ene uken, en annen neste.

En annen type delingsøkonomi, er at man leverer ting til gjenbruk, eller selger det via Finn, eller andre nettsteder. Om en kaster en sofa, for så å kjøpe seg en ny. En annen som i utgangspunktet ikke hadde råd til en ny sofa, kan kjøpe en billig, en som en annen ikke ser seg mer nytte av. Eller klær, eller sykler og andre gjenstander eller hva det nå enn måtte være.

Det er noe helt annet med disse Appene og Facebook-sidene som popper opp.

Haxi, Uber, Airbnb, Tilgjengelige sjåfører i de forskjellige regionene.

Bare i Rogaland er det 13 000 brukere på en piratdrosje-side. I Bergensregionen er det flere.

I NRK-artikkelen står det om en tidligere drosjesjåfør, en kvinne, som sluttet å kjøre lovlig taxi, og er begynt å livnære seg med denne svarte jobbingen. Skulle heller ikke forundre meg det spøtt, om hun i tillegg hever en eller annen apanasje fra NAV.

Det er ikke bare i hotellbransjen og drosjebransjen, denne svarte økonomien, som blir hyllet som «delingsøkonomi», har gjort sitt inntog.

Det er også bransjer som kjøreskoler, annen transportvirksomhet, leiebilmarkedet, leksehjelp og stort sett de fleste servicebransjene, som har fått, og kommer til å få, merke denne «delingsøkonomien».

Det er bransjer som sysselsetter mange, veldig mange personer. Hva om alle de havner på NAV?

Hvem skal så betale for den velferdsgode, NAV faktisk er?

Når alle jobber svart, med en eller annen form for «delingsøkonomi»?

På en drosjetur, eller en hotellovernatting, er det 10 prosent moms. Ta et rom, som kunden betaler tusen kroner for, da må hotellet betale hundre kroner inn til vår felleskasse. Som statskassen faktisk er. I moms. Så kommer arbeidsgiveravgift, for ansatte, OTP og andre sosiale avgifter.

De hotell-ansatte betaler inntektskatt. Regn litt på det. Så kan en se at det da blir betydelige penger vår felleskasse går glipp av. Om alle hadde betalt sin skjerv, da kunne en sikkert utvide våres velferdstilbud, ja kanskje en dog hatt penger til en skattelette for en normal lønn også.

Men, de som driver innen denne «delingsøkonomien», betaler ingenting inn. De bare tar ut. De er bare gratispassasjerer, på hardt arbeidene mennesker sin sårt tiltrengte lønn- og skatteinnbetalinger.

Når det gjelder svart økonomi, har myndighetene gjort en stor jobb når det gjelder håndverksbransjer. Der er det ikke så lett i dag å utføre svart arbeid.

Men når det gjelder denne «delingsøkonomien», er de samme myndigheter handlingslammet, virker det som.

Det man også bør tenke på, er at de som etterspør disse svarte tjenestene, er også skyldig i en økonomisk kriminalitet.

Da tenker jeg ikke spesielt på de med syv i promille, som setter seg inn i en av disse pirattaxiene, til østeuropeerne. Med sine Galanter fra åtti-tallet, som står parkert ved Torget i Bergen by, eller andre strategiske punkter i sentrum. På fredags- eller lørdagskveld, og fysisk hindrer ordinære drosjer å komme frem. De som tar dem, løper en helt annen risiko. Den risikoen er kalkulert.

Jeg tenker mest på dem som fysisk går på Facebook, eller en App, og bestiller, en bil eller en annen tjeneste. De etterspør svart arbeid. Det er i seg selv straffbart.

Noen «blåruss» hevder at apper som Uber, er så innovativ, men sannheten er at appene som de fleste store drosjeselskapene har, er bedre enn de Uber tilbyr.

Det er ingen bransjer som er redd for konkurranse. Men, da må konkurransen være på like vilkår.

Det vil si, for drosjetjenester, at disse Appene drives som en fysisk bemannet sentral, og betaler sentralavgift. Slik at sentralen kan drives i et område. At de har drosjeforsikring, at de har godkjente taxometer, og betaler den årlige avgiften til Justervesenet. At bilene de kjører, gjennomgår EU-kontroll årlig, fra ny-bil. At bilene har samme krav til utslipp, som drosjene har. At de betaler moms, OSV, OSV.

Da kan vi snakke om konkurranse på like vilkår. Og da er det ikke så sikkert at disse svarte tjenestene blir så billige.

Det er soleklart at politiet ikke har kapasitet til å ettergå, alle disse svarte tjenestene.

Men, det har andre myndigheter.

NAV i samarbeid med Skattemyndighetene, kunne tatt seg en liten titt på disse Facebook-tjenestene. Tatt for seg sjåførene, sjekket dem opp mot NAV-registrene, og om de var tilmeld der, fratatt dem trygdeytelsene.

Så kunne skattemyndighetene tatt hver enkelt sjåfør. De kunne da sagt at de tjener titusen i uken, og estimert at de kjørte 42 uker, og skattet de deretter, pluss ilagt straffeskatt. (Ja, det er snakk om store tall. Gang det så opp med eksempel hundre aktive i Bergen).

Da blir det opp til sjåførene å motbevise Skatte-far sine tall, og betale skatt deretter.

Jeg ville da tro at innen et par måneder ville alle landets Facebook-grupper med slike tjenester, blitt nedlagt.

Og drosjenæringen igjen kunne begynt å tjene penger.

Tilslutt, et lite tips til Tollvesenet; gå å se på sidene til «Tilgjengelige sjåfører i Bergensområdet», der omsettes det også alkohol. Ekte fin smuglervare. Uten aldersgrense.