Har vi god nok rettssikkerhet, i dette landet?

I disse dager verserer det en rettsak i Bergen. Denne saken omhandler en drosjesjåfør, eller rettere sagt, en drosjeeier, som ble brutalt ranet på Nesttun holdeplass, den 06.mars 2015. Dette væpnede ranet, kunne lett ha fått et fatalt utfall, om ikke den fornærmede hadde fått en finger mellom tauet og halsen. Ranet var særdeles brutalt utført. Både kniv og tau ble benyttet, som våpen. Det ble lagt ned påstand om samfunnsstraff, for denne ugjerningen. En latterlig påstand, spør du meg.

I denne saken har jeg hatt gode kilder, jeg har ikke deltatt i rettsaken selv. Men kildene mine er meget troverdig, og de kjenner saken inn og ut.

Politiet har i denne saken, gjort en fremragende jobb, etterforskningsmessig. De hadde funnet gjerningsmannens DNA-profil i drosjen. Den fornærmede sine merker og sår, ble bønnhørlig dokumentert hos rettsmedisiner.

Hundepatrulje ble satt inn, og gjerningsmennene ble pågrepet, etter kort tid.

Den tiltalte tilstod ugjerningen, noe som i seg selv kan medføre strafferabatt.

Etter at politiet avsluttet etterforskningen, har denne saken lagt å støvet i skuffen til påtalemyndighetene. En så alvorlig voldssak, hvor utgangen kunne ende fatalt, ligger å støver i skuffen til påtalemyndighetene, her i «byen vest for loven».

I den «nye» straffeloven, har blant annet drosjesjåfører et særdeles vern, som utsatt yrkesgruppe. Det er straffelovens paragraf 265.

Denne paragrafen lyder: Særskilt vern for enkelte yrkesgrupper. Med bot eller fengsel inntil 2 år straffes den som ved trusler søker å påvirke yrkesutøvelsen til en person fra en særskilt utsatt yrkesgruppe. Som særskilt utsatt yrkesutøver forståes………….. b) personer som forestår allment tilgjengelig persontransport, som for eksempel jernbane, tunellbane, trikk, buss, fly, drosje, ferge…………..

Denne lovparagrafen skal gi drosjesjåfører et ekstra vern. Det burde forståes med, at saker av voldelig karakter, og trusselsaker, mot denne yrkesgruppen, ikke skal ligge å støve ned hos en eller annen i påtalesystemet. Slik den gjør i «Byen vest for loven».

Denne saken var særdeles stygg. Da den angjeldende drosjeeier mistet bevisstheten, minst en gang.

Før han mistet bevisstheten, klarte han snarrådig, å få en finger mellom halsen og tauet, slik at det ikke lyktes gjerningsmannen å fullføre en kvelning. Resultatet ble at han ble knivrispet over halsen.

Resultatet var at gjerningsmannen fikk med seg hele tre hundre kroner.

Tenk hva som kunne ha skjedd. Tenk på den redselen og frykten denne mannen ble utsatt for. Og en slik hendelse «belønnes», ved at aktoratet legger ned påstand om samfunnsstraff. Grunnen til denne milde påstanden, er at saken i flere år har lagt å støvet i systemet til påtalemyndighetene.

Jeg forstår at det må være en viss prioritering, av saker som skal føres for retten. Men saker som vold, ran og drapsforsøk, skal føres for en rett innen rimelig tid. Og ikke tre år etter at ugjerningen er begått.

Da kan de heller nedprioritere saker av mindre alvorlig karakter, som tyverier eller lignende.

Saker som gjelder vold eller trusler om vold, mot aktører, som i straffeloven skal ha et særskilt vern, skal og må, ha en prioritering.

Denne saken gjelder ikke akkurat en politiutrykning til en drosje som trenger assistanse, for en aller annen kanalje har spydd i bilen. Eller at en kanalje ikke vil gjøre opp for seg.

Dette er en sak der utfallet kunne endt mye verre, enn det gjorde her.

Det finnes eksempler i drosjebransjen, at sjåfører har sluttet, grunnet opplevelser i yrket de helst skulle vært foruten. Sjåfører som har endret kjøremønster, grunnet uønskede opplevelser.

Slik skal det ikke være.

At offeret her, fremdeles er i bransjen, tross sine opplevelser, står det stor respekt av.

Alt som heter trusler om vold, eller voldsutøvelse mot folk som er i arbeid, skulle bare vært slått hardt ned på. Umiddelbart.

Det inntrykket jeg sitter med er, at om politiet er involvert i en trusselsituasjon, som eksempelvis å bli spyttet på, da er det fortgang i sakene.

Når slike saker bare ligger i årevis, å støver ned, på ett aller annet kontor, gjør det noe med min rettsfølelse. Jeg mister tilliten til systemet, som blant annet skal være med på å ivareta min sikkerhet, når jeg er på arbeid. Jeg har ikke tro, på at om jeg skulle bli utsatt for noe, at saken ikke da også ligger å støver ned, på et kontor.

Slik sendrektighet fra påtalemyndigheten sin side, gjør noe med den allmenne rettsoppfatning, og rettsfølelse.

En slik sendrektighet er ikke unik for denne saken, eller for saker der taxi er involvert.

Det er en generell sendrektighet her i «byen vest for loven». Det manifesterer seg i en annen artikkel, samme dag, i Bergensavisen. Der står det : Først nesten tre år etter at politiet slo til hjemme hos mannen, er mannen domfelt. – Bakgrunnen for at saken ble liggende er ,manglende kapasitet til å gjennomgå beslaget, sier Elisabeth Bru, politiadvokat i Vest Politidistrikt til BA.

Dette var en sak som gjelder overgrepsbilder, 18.153 i alt, og alderen på disse barna var fra åtte år.

Betryggende?

Gjerningspersoner får latterlige lave straffer, grunnet sendrektighet. Det er ikke greit. Ofrene for denne kriminaliteten lider, og får ikke en avslutning på saken. Enkelte ofre har problemer med å få lagt episodene bak seg, før sakene har kommet til en konklusjon. Hva nå enn konklusjonen blir.

Jeg er enig i at det skal tilkjennes en strafferabatt, når saken tilsier det. Men når strafferabatten skyldes at påtale ikke gjør jobben sin, da er det ugreit.

Har ikke påtalemyndighetene tilstrekkelig ressurser, må justisministeren på banen, og tilkjenne «byen vest for loven» de ressursene de trenger for å gjøre jobben sin.

Hva nå enn disse ressursene består i. Vi har til tross en justisminister fra et «lov og orden parti», så det skulle vel bli en smal sak.