En drosjesjåførs bekjennelser.

Nå under sykkel-VM har nesten alle drosjeholdeplasser i Bergen sentrum blitt stengt. I Bergen Taxi har vi fått gjentatte beskjeder om å respektere reglene. Det har da vært tøft å se at andre selskaper har gitt blaffen i reglene, og stilt seg opp på sine vante plasser, i den «forbudte» sonen.

De første dagene var parkeringsselskapet ute, i døgnvakt for å jage bort disse ulovlig parkerte drosjene. Det endte i en katt og mus lek, mellom parkeringsselskapet og de som ikke gadd å etterkomme de reglene vi har fått. Så parkeringsselskapet så ut til å tape. Tenke seg til, at voksne folk ikke klarer å innrette seg?

Under hele denne forbudstiden har jeg forsøkt etter beste evner, å overholde disse restriksjonene, arrangørene har gitt. Selv om ingen har tatt seg bryet om å informere drosjekundene om hvor de kan finne en drosjeholdeplass.

I natt som var, stod de ulovlige oppstilte drosjene på sine plasser. Det kokte av mennesker i byen. Hele bybildet var temmelig uoversiktlig.

Det gledelige var, at jeg ikke så en, eneste Bergen Taxi som var representert ved de ulovlige holdeplassene i sentrum. De var bemannet av alle de andre selskapene.

Men, denne natten skulle jeg sprekke. Jeg gikk på en smell. Abstinensene ble for voldsomme. Avhengigheten etter å tjene penger, tok overhånd. Når en først skal være på jobb, er det også en fordel å tjene noen kroner. Regningene må betales. De tar nok ikke pause, fordi det er sykkel-VM.

Jeg legger meg flat. Innrømmer at jeg tok en praietur i sentrum. Ikke bare en, men to.

Dette gjorde jeg på tross av trusler om bøter. Når sentralen kan dirigere biler til de forbudte sonene i sentrum, kan vel jeg ta en praietur eller to, tenkte jeg.

Under hele dette arrangementet har jeg fått tid å tenke. Tankene og drømmene tok meg tilbake til den gang jeg gikk på Dragefjellet skole, en gang på begynnelsen av 70-tallet. En skole som jeg morer meg over, når jeg kjører studenter dit. Jeg forteller de gjerne at også jeg har gått på den skolen. I flere år. Da blir nye jusstudenter imponert. Jeg vil ikke kjede dem med små detaljer, som at den gang var det en ungdomsskole.

Vel, den gang arbeidet jeg, etter skoletid, som bybud for John Griegs boktrykkeri i Vaskerelven.

Jeg leverte tunge bokpakker til byens bokhandlere. Var på Morgenavisen med klisjeer. Gikk med korrekturer til skribenter og forfattere. Var rundt meg pakker og brev til alle forlagene, som den gang var representert i Bergen. For dette arbeidet tjente jeg 28 kroner timen, husker jeg. Det var mye den gang, og omtrent det samme som jeg har tjent, ved å være lovlydig under sykkel-VM.

Som sagt, i natt sprakk jeg. Jeg orket ikke å se alle de som skummet fløten, tjente penger på ulydighet, mens oss lovlydige står igjen som de store taperne.

Til mitt forsvar vil jeg legge til at jeg stod ingen steder i sentrum. Men etter å ha levert i sentrum, stanset jeg for drosjekunder som praiet meg. Og det gjorde jeg rett foran nesen på alle disse ulovlig oppstilte drosjene, som tilsynelatende oppfører seg som piratdrosjer. Jeg oppsøkte ikke noe, men tok mulighetene som bød seg.

Jeg følte meg rampete. Av og til er det en god følelse. En følelse av frihet. En følelse av at en lever.

Og de kundene jeg tok opp. De var meget fornøyde. De leitet etter Bergen Taxi. De fant oss ikke. Kundene visste heller ikke om de nye midlertidige holdeplassene. Ingen informasjon. Den manglende informasjonen, må noen ta til seg. Enten det er kommunen, arrangøren eller andre aktører. Informasjonen om drosjene, ut til kundene, har mildest talt vært mangelfull, om ikke totalt fraværende.

Etter denne innrømmelsen, regner jeg med å få en streng pekefinger hos mine lovlydige kollega. Kanskje de vil heve røsten sin å si -» Også du, min kollega Stig!

Men til dere vil jeg, med fast røst og selvsikkert blikk, si :-«It`s the economy, Stupid!

 

Reklame